Hund i Fokus

Helgen som var deltok jeg på Dogs4All. Jeg var der av helt andre grunner enn det som er hovedformålet med arrangementet, utstilling.

*Jeg ble en periode på slutten av dagen lørdagen stående utenfor vinnerringen. Like ved dem som sto og ventet på sin tur til å gå inn. *

Jeg er utøver, dommer og instruktør i en hundesport der det slås ned på ufin behandling av hunden. For meg var det sjokkerende å se hvordan enkelte eiere/handlere behandlet sine firbente venner. Det var rykking og nærmest hengning utført i strupebånd. Engstelige hunder fikk rykk, slag og harde, sinte ord. Til tider ble et par av dem holdt opp etter strupebåndet på et vis som gjorde at frembena ikke berørte bakken. Store, tunge hunder. Man måtte ikke være ekspert for å se at hundene i utgangspunktet var engstelige og medtatte i situasjonen og miljøet – og med litt innsikt forstår vel også de aller fleste at et individ som føler angst og stress ikke får det bedre av å bli fysisk og mentalt straffet?

Som sagt, hadde dette vært i min hundesport (kreativ lydighet / freestyle og heelwork to music) ville utøverne fått tilsnakk og blitt utvist for å behandle sine hunder på det viset. Jeg tror det samme gjelder innen flere hundesporter. Hvorfor ikke i utstillingsmiljø?

Det sto flere nkk funksjonærer og passet rekkene, men INGEN kommenterte det som skjedde.

Flertallet av hundeeierne behandler heldigvis sine hunder som menneskets beste venn, men dessverre var det et merkbart antall som, i det minste i denne settingen, behandlet hundene som sin verste uvenn. Et lite vakkert syn.

I selve ringen, i enkelte raser, holdes hundens hode i posisjon ved en stram løkke høyt oppe på nakken. Er det virkelig slik at hundens sunnhet og anatomi ikke kan vises uten å påføre hunden ubehag? Jeg oppfordrer hundeeiere om å gå bort fra denne vanen, og heller stille hundene sine i humant utstyr og i normale posisjoner – og selvsagt, om å behandle hunden som sin beste venn! Om mange nok sier hva man synes og gjør som man mener er etisk riktig, vil det bli presset gjennom endringer!

På NKK’s nettsider står det å lese: “NKK skal også arbeide for etisk og praktisk riktig behandling av hunder” Altså etisk behandling av hundene. Da bør man sette en høy standard på egne arrangement!

Under NKK’s utstillingsregler står det:

“5.8 Avstraffelse : Hardhendt avstraffelse og bruk av pigghalsbånd er ikke tillatt.”
Og det var alt jeg fant om dette tema… Hardhendt avstraffelse er vel da et definisjonsspørsmål. Og er det den enkelte dommer som skal avgjøre det? Betyr det som skjer utenfor ringen, men på utstillingens område, ingenting?

Jeg oppfordrer NKK til å rydde opp i egne rekker, og å stenge eiere / handlere som behandler sine hunder dårlig ut fra utstillingsringen. Hunder som truer eller biter dommer blir ikke tolerert – så hvorfor skal man tolerere eiere / handlere som truer eller fysisk misshandler sine hunder? Ofte er det en sammenheng mellom den tobente og den firbentes oppførsel.

Vennlig hilsen

Nina Haaland, instruktør, dommer og hundeeier
www.hundifokus.no

Helgen som var deltok jeg på Dogs4All. Jeg var der av helt andre grunner enn det som er hovedformålet med arrangementet, utstilling.

*Jeg ble en periode på slutten av dagen lørdagen stående utenfor vinnerringen. Like ved dem som sto og ventet på sin tur til å gå inn. *

Jeg er utøver, dommer og instruktør i en hundesport der det slås ned på ufin behandling av hunden. For meg var det sjokkerende å se hvordan enkelte eiere/handlere behandlet sine firbente venner. Det var rykking og nærmest hengning utført i strupebånd. Engstelige hunder fikk rykk, slag og harde, sinte ord. Til tider ble et par av dem holdt opp etter strupebåndet på et vis som gjorde at frembena ikke berørte bakken. Store, tunge hunder. Man måtte ikke være ekspert for å se at hundene i utgangspunktet var engstelige og medtatte i situasjonen og miljøet – og med litt innsikt forstår vel også de aller fleste at et individ som føler angst og stress ikke får det bedre av å bli fysisk og mentalt straffet?

Som sagt, hadde dette vært i min hundesport (kreativ lydighet / freestyle og heelwork to music) ville utøverne fått tilsnakk og blitt utvist for å behandle sine hunder på det viset. Jeg tror det samme gjelder innen flere hundesporter. Hvorfor ikke i utstillingsmiljø?

Det sto flere nkk funksjonærer og passet rekkene, men INGEN kommenterte det som skjedde.

Flertallet av hundeeierne behandler heldigvis sine hunder som menneskets beste venn, men dessverre var det et merkbart antall som, i det minste i denne settingen, behandlet hundene som sin verste uvenn. Et lite vakkert syn.

I selve ringen, i enkelte raser, holdes hundens hode i posisjon ved en stram løkke høyt oppe på nakken. Er det virkelig slik at hundens sunnhet og anatomi ikke kan vises uten å påføre hunden ubehag? Jeg oppfordrer hundeeiere om å gå bort fra denne vanen, og heller stille hundene sine i humant utstyr og i normale posisjoner – og selvsagt, om å behandle hunden som sin beste venn! Om mange nok sier hva man synes og gjør som man mener er etisk riktig, vil det bli presset gjennom endringer!

På NKK’s nettsider står det å lese: “NKK skal også arbeide for etisk og praktisk riktig behandling av hunder” Altså etisk behandling av hundene. Da bør man sette en høy standard på egne arrangement!

Under NKK’s utstillingsregler står det:

“5.8 Avstraffelse : Hardhendt avstraffelse og bruk av pigghalsbånd er ikke tillatt.”
Og det var alt jeg fant om dette tema… Hardhendt avstraffelse er vel da et definisjonsspørsmål. Og er det den enkelte dommer som skal avgjøre det? Betyr det som skjer utenfor ringen, men på utstillingens område, ingenting?

Jeg oppfordrer NKK til å rydde opp i egne rekker, og å stenge eiere / handlere som behandler sine hunder dårlig ut fra utstillingsringen. Hunder som truer eller biter dommer blir ikke tolerert – så hvorfor skal man tolerere eiere / handlere som truer eller fysisk misshandler sine hunder? Ofte er det en sammenheng mellom den tobente og den firbentes oppførsel.

Vennlig hilsen

Nina Haaland, instruktør, dommer og hundeeier
www.hundifokus.no

Verden går vel fremover, eller?
Cesar Millan kommer til Norge, og mange gleder seg nok til å se ham i Oslo Spektrum. Selv er jeg bekymret for ringvirkningene det kan få i hundenorge. Dette har ingeting med missunnelse å gjøre, jeg unner mannen alt godt – men jeg unner ingen hunder å bli utsatt for enkelte av hans metoder som baserer seg på treningsmetoder jeg og flere med meg trodde vi var ferdige med. Straff, basert på smerte, ubehag og dominans.

*Min bakgrunn: *For en del år tilbake var jeg en dyktig hundeeier. Jeg jobbet som dyrepleier, hadde gått diverse kurs og seminarer – og trodde jeg kunne mye om hunder, hundetrening og atferd. Jeg hadde overtatt en omplasseringshund som manglet det meste av sosialisering på mennesker og totalt manglet miljøtrening. Intuitivt forsto jeg at Lederskap, Dominans og andre populære begreper ikke hørte hjemme i forholde mitt med ham. Jeg fikk en bok av Anders Hallgren og lærte om shaping. Schamo utviklet seg til å bli en fantastisk hund. Han var en god venn og treningskompis. Vi drev så smått med rundering og spor, agility og litt lydighet. Ting gikk bra, og når jeg ser tilbake så synes jeg fortsatt at jeg gjorde det meste riktig med Schamo.

Deretter kom Litten inn i mitt og Schamos liv. Hva skjedde da? Jo, i en periode glemte jeg det Schamo og Anders Hallgren hadde lært meg og begynte å benytte meg av tøffere treningsmetoder. Flere hundeinstruktører og “erfarne” hundeeiere fortalte at Litten måtte vite hvem som var sjef fra starten av. Jeg ble fortalt hvordan han skulle settes på plass, legges i bakken, sågar sittes på for at han skulle roe seg ned.. Og ja, i dag skammer jeg meg over hvordan jeg grunnet uvitenhet oppførte meg mot en valp og unghund.

Litten var en aktiv valp og unghund.
Det første året vårt sammen var hektisk, og konfliktene var mange. Dog, han var en dyktig hund og på tross av mange konflikter kom vi oss allerede da godt på vei innen redningshundtreningen.
Jeg burde observert Schamo og Litten, ingen konflikter der.. Og det på tross av at Schamo aldri brukte makt mot Litten.
Heldigvis, verden gikk fremover og jeg hadde bekjente som var begynt å snuse på trening ved bruk av positiv forsterkning. Jeg kom meg på kurs (Ulvehiet) og fikk snudd alt det negative til positivt. I dag har jeg en snart 13 år gammel hjertevenn som nok måtte tåle mye uvitenhet sitt første år, men som viste meg at veien jeg startet på med Schamo var den rette også for ham.

Schamo og Litten lærte meg mye – og de fikk meg til å innse at jeg kunne minimalt om hunder, trening og atferd. Jeg begynte å ta utallige kurs og seminarer, både på veien mot godkjent redningshund innand i Norske Redningshunder og i andre fora. Etter hvert fant jeg ut at Hundetrener var det jeg ville være. Solgte leiligheten min i Oslo, sa opp den trygge kontorjobben jeg da hadde på et arkitektkontor, tok med meg hundene og dro til Sverige for å utdanne meg. De neste årene ble jeg instruktør innen flere grener og fra flere steder, jeg lærte mye om atferd og læring, etologi osv. Mine lærere og foredragsholdere har vært mange, bl. a. Bob Bailey, Eva Bodfäldt, Cilla Danielsson, Marie Fogelquist, Ann McBride, Kent Svartberg, Anders Hallgren, Lars Fäldt, Leslie mcDevitt, Kayce Cover osv. Jeg driver i dag Hund i Fokus (siden 2002) og jobber som instrutør og atferdstrener – faglig oppdaterer og videreutdanner jeg meg årlig. Det meste av min hundefaglige utdanning står det om her: CV

Underveis har jeg lært i teori og praksis hvordan læring skjer. Dess mer jeg lærer jo mer overbevist er jeg om at Positiv Forsterkning er veien å gå, dvs. legge til et gode for å få mer av en atferd. Dette virker på alle invidider uansett art, både mennesker, hunder, katter, hester, rotter, høner osv.
Det er ikke da sagt at andre metoder ikke skal brukes, for dessverre er det ofte ikke til å unngå. Men fokus, det skal alltid ligge på trening ved bruk av positiv forsterkning.
Positiv straff, dvs. å legge til et ubehag for å få en atferd til å opphøre, det bør brukes i minst mulig grad da det alltid har med seg bivirkninger vi ikke kan kontrollere. Det kan være redsel, apati, aggresjon, fysiske skader mm.
Positiv forsterkning tar hensyn til individets velferd.I min lille, naive verden er mitt inntrykk at verden går fremover og at profesjonelle hundetrenere flest jobber ut i fra noenlunde samme etiske syn, at hundens ve og vel skal stå i høysete, også når man jobber med problematferd.

USA er et mangfoldig land, og måten man har hund på varierer nok mye.En ting som allikevel er sikkert er at gjennomsnittshunden i USA får mindre turer enn gjennomsnittshunden i Norge. De selger “doggie diapers” (hundebleier) i butikkene, det er tillatt å bruke pigghalsbånd og elektrisk halsbånd på hunder, det meste av hundetrening foregår innendørs og peanøttsmør er utbredt som godbiter… ;-)

I USA har de Hollywood. De har “the American Dream” som fremelsker alle som klarer å kjempe seg til toppen. Ikke noe galt i det, kanskje bedre enn vår jantelov!!

Cesar Millan var i utgangspunktet en ulovlig immigrant som via diverse veier har kommet set til toppen! Et vennskap med Will Smith gav ham et ekstra spark i riktig retning.

Han har ingen formell utdannelse innen hund. Han har lært fra sin bestefar og er i følge seg selv, selvlært. Allievel kalles han hundepsykolog.

*At Cesar Millan er en hyggelig, velmenende mann som er glad i hunder betviler jeg ikke! *Han gjør mye bra! Han hjelper omplasseringsorganisasjoner, han hjelper foreldreløse barn mm. Og i den sammenheng som opptar meg mest, hundehold, han oppfordrer hundeeiere til å gå tur med hundene sine.
I Norge går vi tur med hundene. Det er kun et fåtall av hundene som ikke får nok fysisk mosjon. Vi trenger altså ikke en karismatisk TV-personlighet som forteller oss at hundene våre har behov for å være ute på tur hver dag.
Så hva med de andre tingene han snakker om? Eiers energi? Ja, uten tvil – eiers “energi”, utstråling, selvsikkerhet heller hva man ønsker å kalle det spiller selvsagt en stor rolle. Det er trolig at hundene oppfatter vår sinnsstemning og påvirkes av det.
Hva med Millans “rehabilitering” av problemhunder? I starten av hvert program står det at man ikke skal bruke metodene uten ved hjelp av en profesjonell. Bare det sier litt om metodene han bruker. I Norge er det ikke mange profesjonelle som støtter opp om metodene da de fleste av oss benytter oss av helt andre innfallsvinkler.
Allikevel er det dessverre mange velmenende hundeeiere som prøver metodene hans. Som en kollega av meg sa det: det gir jo oss flere kunder. Men det er ikke den type kunder jeg ønsker. Kunder som har forverret et allerede skakkjørt forhold til hunden sin ved bruk av struping og spark – fordi de så det på tv. Flere og flere sier de har en dominant hund mens de egentlig har en engstelig og forvirret hund. Hunden prøver å dominere meg, kona mi, barna våre osv. sier de.
Mange går rundt og sier tsj tsj til hunden. Dette tar nok ikke hunden skade av :-) Det er viktig at hunden lærer et forbudsord/lyd, og om det er tsj, u-u, nei eller annet spiller ingen rolle så lenge man lærer det til hunden og bruker det riktig og rettferdig. Det mange ser ut til å tro er at hundene uten videre skal forstå lyden tsj..

Cesar Millan sier at hunden alltid skal gå bak deg. Går den foran deg dominarer den deg. Gjør den det? Den nysgjerrige hunden som bruker snuten, ørene og øynene ute på tur – er den opptatt av å dominere deg eller koser den seg ute sammen med deg. Mine hunder går gjerne foran meg eller ved siden av meg. Når jeg ber dem om det kan de også gå bak meg. Jack trekker meg ofte (med trekksele), Litten går ofte fot da det er hva han foretrekker.
Jack ville trolig bli kaldt en Rødsone hund av Cesar Millan. En Rødsone hund er i følge Millan en farlig hund som er ute etter å drepe. Jack har et høyt stressnivå og er usikker blandt fremmede hunder. Det viser han gjerne ved å utagere. Jeg overtok Jack som en vilter unghund gitt opp av de forrige eierne. De var redd ham. Han er fortsatt, 6 år senere, en vilter hund. Schäfer, labrador, rottweiler og huskey (og muligens diverse annet). Mye har vi fått orden på, men rolig er han ikke – og andre hunder er fortsatt en utfordring. Han har fått diagnosen ADHD hund. Hvorvidt det stemmer vet jeg ikke, men en utfordring er han, og en gullgutt jeg ikke ville vært foruten. Aldri om jeg vil trene ham ved bruk av straff. Han er på mange måter en usikker og noe engstelig hund, og ville sannsynligvis blitt verre ved bruk av straff og dominans i treningen. Han er en dyktig hund. Rundering og spor elsker ham, freestyle og trix-trening er topp og ellers alt annet det går ann å holde på med. Men, han lar seg lett forstyrre.

Eksempler på CM tolkninger:
“dominant valp ":http://www.youtube.com/watch?v=WYIK9oXsQm0&feature=player_embeddedNår du ser denne filmen, ser du da en dominant valp eller en normal valp som ønsker kroppskontakt. Løses enkelt ved å gi valpen positiv oppmerksomhet når den er på gulvet og reise seg når den prøver å hoppe opp på fanget.

Hund dominerer katt? Er hunden dominant? Er katten dominant? Eller er det faktisk bare normal katt – hund oppførsel. Løser man dette ved å tvinge dem til å være når hverandre? Litt om Hund – Katt trening finner du her: http://www.hundifokus.no/index.php?pageid=1579

Hund dominerer lys?
Hunder, katter og andre individ følger gjerne lys. Det kan brukes når man trener assistenthunder til å hente objekter – det har jeg selv gjort :-) Men hva har det med dominans å gjøre? Det kan trolig ha med at hunden er understimulert eller feilstimulert. Kansje fikk den oppmersomhet de første gangene den fulgte lyset, det ble etter hvert en form for besettelse. Men dominans, nei. Årsaken til atferden vil her avgjøre hvordan man jobber med problemet.

“redd for håndtering ":http://www.youtube.com/watch?v=yfZMVzckClE&feature=player_embeddedVil Cesar Millans metode gjøre hunden tryggere?

redd for kloklipping: Her er en trener som jobber ved bruk av positiv forsterkning. Problemstillingen er i utgangspuntet noenlunde det samme.
Kan man med hånden på hjertet si at Cesar Millans metode er bedre enn Sophia Yins metode? Personlig vil jeg med hånden på hjertet si at Sophia Yins metode vil gi en mer avslappet og trygg hund enn Cesar Millans metode.

dominant, “red-sone” dog. Jeg ser en livredd hund som kjemper for livet. Dette er en hund som har levd forholdsvis isolert i et bur i en garasje – altså uten særlig menneskelig kontakt. Denne hunden har garantert ikke opparbeidet økt tillitt til mennesker etter møtet med CM. Jeg skulle likt å vite hvordan det har gått videre, etter programmet.

Kvelning – kritikk mot metoden
*
Hundeflokken:*Cesar Millan bruker sin egen hundeflokk som en del av “rehabiliteringen” av mange av hundene. Det kan nok ha en hensikt, men skjelden er det i den settingen problemer med andre hunder dukker opp. Enhver hund med litt av vettet i behold unngår å vise aggresjon i møte med 30 – 40 andre hunder. Til og med på de andre hundenes territorie! Det er oftest i møte med en og en hund problemene oppstår.

Cesar Millans eget halsbånd, the Illusion Collar:Dette halsbåndet er konstruert slik at det struper høyt oppe på halsen, rett bak ørene. Poenget med plasseringen er at det gjør vondt når det strammes. Båndet er tynt slik at det trenger godt inn i huden.
Rundt halsen finnes et stort antall nerver som går ut i fra kraniet. Jo lenger opp, jo lenger ute ligger de. Lenger nede er de besyttet av muskler, men de øverste ligger mer ubeskyttet. Det er disse nervene som får presset av halsbåndet. Ref. http://nocesarmillan.weebly.com/anders-hallgren.html.
Hensikten med halsbåndet er å lære hunden å gå fint i bånd, straffe bort utagering i bånd osv.
Smerte kan virke. Men hva lærer det hunden på sikt? Det lærer hunden at enkelte situasjoner gir smerte. Det gjør ikke hunden trygg i situasjonen, heller tvert i mot. Fører utagering mot andre hunder til at hunden påføres smerte vil IKKE hunden bli tryggere i forhold til andre hunder. Muligheten for at hunden forbinder andre hunder med ubehaget er stor og faren for at hunden når halsbåndet ikke er på vil vise verre aggresjon enn tidligere er stor. Brukes også i Norge :-( http://norskpinscherklubb.norwegianforum.net/t2327-illusion-collar. Effekten du ser på TV kommer kanskje rakst, men den forutsetter at f.eks. dette halsbåndet brukes, og smerten påføres, over lang tid, kanskje resten av hundens liv. Årsaken til aggresjon og utagering er ofte angst. De aller fleste er vel enig i at angst ikke kan straffes bort? Allikevel er det akkurat det som gjøres på TV i beste sendetid. Hunder som CM kaller red-sone dogs er ofte engstelige hunder som ikke blir kurert men som kan håndteres ved hjelp av straff. Dette er hunder som kan hjelpes ved bruk av Positiv Forsterkning. Det vil ikke gi like hurtige resultater som det man ser på CMs tv show, men det tar hensyn til hundens velferd og man trener mot å få tryggere og samarbeidsvillige hunder som på sikt vil fungere bedre enn om man benytter seg av straff.

Ved trening ved bruk av positiv forsterkning bruker man motsatt innfallsvinkel. Heller enn å straffe feil atferd ved å legge på et ubehag forsterker man riktig atferd ved å legge på et velbehag. Man jobber hele tiden på den avstanden hunden takler heller enn, som Cesar Millan gjør, å la hunden krysse over terskelen den takler for så å straffe den. På den måten økes hundens mestring sakte men sikkert og man får en tryggere hund.

Se gjerne Cesar Millans filmer med lyden av. Dvs., uten å høre hans snakk om dominans, rød sone hunder og eiers energier – fokuser heller på det du ser. Hundens signaler og kroppspråk. Da vil du sannsynligivs se en del engstelige hunder som gir utallige dempende signaler. Snur seg bort, slikker seg i munnviken, lav kroppsholdning osv.

Et argument jeg ofte hører mot å jobbe med positiv forsterkning er at man ikke vil gå rundt og belønne hunden i all evighet. Skremmende synes jeg, at man har motforestillinger mot å belønne riktig atferd over lengre tid men ikke mot å påføre hunden smerte og ubehag over lang tid.

Vi har i dag andre metoder som ser hunden som et individ. De fleste kjenner til klikkertrening. I tillegg har vi SATS, BAT og sågar kommunikasjon ved hjelp av tegnspråk/k9 signing mm. Alternativene er i dag mange, men felles for de fleste metodene/skolene er at man baserer treningen på positiv forsterkning. Metodene kan brukes på ville dyr, ikke bare domestiserte dyr. Kan man det med treningsmetoder som baserer kommunikasjonen på ubehag? Prøv f.eks. å legge en ulv i bakken og se hvordan det går..

Jeg har fått spørsmål om å ta for meg filmene til Millan og si hvordan jeg ville ha gjort annerledes og hvilke prognoser treningen da ville ha fått. Ut i fra det lille man får av informasjon ut i fra filmen er det omtrent umulig, men om noen gir meg en link til en film de vil jeg skal uttale meg om kan jeg i det minste gjøre et forsøk ut i fra den informasjonen filmen gir.

Anbefalt lesning:
http://drsophiayin.com/philosophy/dominance/
http://nocesarmillan.weebly.com/uploads/5/4/3/7/5437907/millandisk.pdf

Tiden går og jeg har så altfor mye jeg skulle ha gjort og mange ting jeg burde ha skrevet om. Her kommer endelig et lite refarat fra fra seminaret med Leslie mcDevitt og hennes mann William

Leslie er forfatteren av boken Control Unleashed, en utrolig god bok som jeg anbefaler alle å lese.

Selv har jeg lest den på originalspråket, Engelsk, og syntes den var lettfattelig og fin. På engelsk kan du bestille den ved å følge denne link. Selv foreterkker jeg ofte å lese bøkene på originalspråket da enkelte ting kan forsvinne eller feiltolkes når bøkene oversettes.

Men – boken finnes nå også på norsk Dere finner den da ved å følge denne linken.

På seminaret var det 9 deltagere med hunder. Samtlige hadde diverse problemer de ønsket å få jobbet med på seminaret. Problemene varierte, som f.eks. redsel mot hunder, mennesker og/eller nye steder og situasjoner, mange på konsentrasjon og fokus og for høyt aktivistes eller- stressnivå.

I tillegg var det ca. 30 observatører.

Lørdagen begynte med at deltagerne jobbet med masasje. Hundene var ute av buret og fikk øremasasje, kjevemasasje, masasje ved haleroten og strykninger. Masasjen skulle ha en beroligende virkning på hundene. Leslie snakket en del rundt det med berøring, masasje og metoden T-Touch

På de mest stressa hundene la hun inn øvelser som å gå i sirkel – pause og masasje – gå i sirkel igjen. Dette for at hundene skulle få ut energien, men samtidig kunne roe ned. Dette lærer hundene å slappe mer av, man jobber med hunden og ikke i mot den. Man ser hundens behov.

For å få hunden til å puste roligere begynte Leslie å gi godbit når hunden (som i utgangspunktet peste) lukket munnen. Deretter så hun etter når hunden pustet inn og belønnet det. Dette ble lagt inn i en form for intervalltrening, der hunden jobbet med øvelser og så måtte sitte og puste rolig. Man kunne se på enkelte av hundene at de etter hvert bevisst begynte å puste roligere. En hund med mye stress må få bevege på seg – men samtidig jobber man med pust og kropp for å få en mer samlet og rolig hund.

Leslie er en meget sypatisk dame, og hadde også med godbiter til eiere og hjelpere. En takk og en sjokolade for vel utført jobb. Takk Leslie, det smakte godt :-)

I løpet av av lørdagen jobbet de fleste hundene med å reorientere seg til eier. Dvs., at man altid skal søke mot eier etter f.eks. å ha kommet ut av buret, inn en dør osv. Dette er øvelser vi legger vekt på på våre valpekurs og ikke minst på passeringskurset. Dessverre er det ikke alle som forstår hvor viktig det er.

En annen øvelse er “look at that” leken, eller sladretrening som jeg kaller det – og som er den viktigste øvelsen på våre passeringskurs.

Hunden lærer å se på ting den finner ubehaglig for så å rapportere til eier. Det blir en lek/et triks: Det skumle eller spennende går fra å være skummelt eller spennende til å bli noe som man kan rapportere til eier om, og etter hvert blir det mindre interessant.

Leslie bruker premacks prinsipp på hunder som f.eks. snuser mye ved trening. Hunden får lov til å snuse etter først å f.eks. ha tatt kontakt. Etter hvert jobber hunden mer og mer for å få belønningen, som er f.eks. å snuse.

En annen øvelse er “give me a break” der eier går i fra hunden for at denne så må oppsøke eier for på ny å kunne jobbe og få belønning. Også veldig effektvt for å øke hundenes arbeidslyst.

Mandagen var det tid for Privattimer.
Først ute var en tibetanske terrieren som sliter med at han gjerne vil kjefte litt på både passerende hunder og mennsker.

Her ble det lagt inn teknisk trening. Hvordan snu hunden og avverge at han kommer frem til mennesker og hunder? Hunden fikk på en gentle leader samt hadde på sele, og eierne fikk trent på en ny snu-teknikk. Det gikk på at de ved å la hunden gå foran seg kunne snu hunden rundt foten sin ved bruk av sele og grime og uten bruk av krefter. De fikk prøvd seg både mot to-beinte figuranter og mot min hund Litten.

Den neste hunden som hadde privattime var en dyktig golden retriever som er veldig glad i å snuse. Eier brukte “give me a break” øvelsen og premacks prinsipp. Bill og jeg var forstyrrelser. Bill med merkelig oppførsel og jeg med godbiter i hendene.

Neste privattime var med en stressa og noe utagerende finsk lapphund. Her var det sladretrening eller “look at that” leken som ble kluet. Først jobbet hun med en nøytral gjenstand. Deretter med Bill som figurant. Så med eiers andre hund og til slutt med min hund Litten.

Til slutt var det Jack og jeg som hadde privattime. Jack jobbet med å gå på teppet sitt når han ble for ivrig. Jeg måtte lese kroppsspråket hans grundig. Se på frambena og jobbe med pusten. Jack har en tendens til å leke jakthund. Han løfter en fremfoten, er liksom klar for action hele tiden. Dette har ikke jeg vært flink til å få med meg – så nå blir det lagt inn i treningen. Alle fire bena på bakken, puste rolig – og gå til teppet når stresset øker.

Vi brukte også teppet som sikkert sted når annen hund passerte. Fungerte bra og er noe jeg skal jobbe mer med!

Et meget vellykket seminar – og Leslie kommer trolig tilbake til neste år!

Jeg er ikke noe glad i jakta. Vegetarianer og Dyreelsker som er, ja så synes jeg vi skal overlate jakten til de firbente rovdyrene.

Men – det er nå så at vi har en jaktsesong her i landet. Og vi har jegere, mange jegere. Vi hører ofte om konflikter mellom jegerne og andre turgåere og hundeeiere. Vi hører om jegere som skyter hunder de trodde var vilt osv.

Jeg – som ikke setter pris på jakten – jeg vil gjerne fortelle om de hyggelige jegerne i området jeg bor. Jeg bor i skogkanten og går daglige turer med hundene mine i det samme området der jegerne ferdes. Og det er mange av dem!
Nå når det ikke er båndtvang har jeg ofte hundene mine løse. Slik jegerne ofte fremstilles så ligger forholdene godt til rette for konflikter – men nei.

Da jeg var nyinnflytter i området hadde jeg sporkurs midt i jaktområdet i jakttiden. Vi holdt på med vårt da plutslig en av jegerne kom kjørende og stoppet. Hjelp, tenkte jeg – nå blir det kjeft å få, vi forstyrrer vel jakten.. Men nei, han ville bare advare oss om at en hund hadde los i vår retning, slik at det kunne komme en elg og hund løpende inn i området vi var på. “Men fortsett bare med treningen dere :-)” sa han.
Heldigvis kom hverken elg eller hund..

Her om dagen var jeg ute og gikk med hundene løse på skogsveien. Jack var et stykke fremfor meg på veien, midt i veien. En av jegerne kommer kjørende i mot, og jeg kaller inn Jack (Litten er i grøftekanten litt lenger fremme) samtidig som jeg dirigerer ham ut til siden av veien. Og selvsagt, jegeren bremser opp og stopper. Kjeft å få tenker jeg, men neida. Han skulle bare si at han var imponert over “den gode dressuren” jeg hadde på hunden.

Daglig kjører jegerne forbi meg på veien. De vinker og smiler. Daglig går jeg forbi dem der de står og lurer i grøftekanten. Jeg skynder meg forbi og håper jeg slipper å høre noe smell…
Men aldri har jeg personlig møtt noe negativt fra gutta i skogen.

Skogen er for oss alle, og jammen er det hyggelig når vi alle kan respektere hverandre – på tross av ulike syn på saker og ting (men det er en annen diskusjon…)

For tiden leser jeg en bok som heter Dogs Can Sign, Too Forfatteren, Sean Senechal, lærer tegnspråk til hunder og hester – og ønsker å finne ut om hvorvidt de kan bruke tegnspråk til mer direkte kommunikasjon med oss mennesker (og hverandre). Spennede – tenk bare hvilke åpenbaringer en mer direkte kommunikasjon med hundene våre kan gi oss?
Etter hvert vil jeg teste ut K9Sign på mine egne hunder.
Kanskje kan Jack og Litten da lettere fortelle meg når vannskålen er tom? Jack kan på et enklere vis fortelle meg når Litten må ut midt på natten osv. Og kanskje vil de fortelle meg mer? Jeg kan muligens spørre dem og få svar? Eller kanskje får vi det ikke til i det hele tatt.

Samtidig fortsetter jeg å lese om SATS

Hva kommer det ut av det hele? Fullstendig forvirring eller mer klarhet :-) Tiden vil vise – jeg forteller mer om det etter hvert.
Hva med hundene? VEL – om vi ikke blir eksperter i tegnspråk så får de uansett en form for aktivisering. Nye triks om ikke annet.

SATS har jeg ikke brukt veldig aktivt i det siste. Dvs., I dag tok Jack hele agility-slalåmen uten at jeg måtte gå ved siden av – med hjelp av keep going signalet. Skulle vel kanskje bare mangle? :-)
I tillegg fikk jeg børset halen hans grundig uten protester.
Og Litten synes fortsatt det er ok med ørevask og kloklipping så lenge jeg forklarer meg godt og bruker Keep Going Signalet. MEN, noe nytt og spennende har jeg dessverre ikke prøvd meg på.

Det kommer – tror jeg :-)

På kurs med Kayce Cover
Av Nina Haaland

Kayce Cover er en amerikansk dyretrener som har trent ulike zoologiske dyr siden 70- tallet. Hun har utviklet sin egen treningsmetode, SATS. Sats står for SynAlia Trainig System og baserer seg i stor grad av bruken av targeter, støttesignal og suksess-signal. I tillegg forutsetter metoden at dyr har stor kapasitet for å forstå ord, og at de raskt ved hjelp av targeter, støtte- og suksess-signaler kan lære nye ord og begreper.

06.-09. august i år holdt Kayce seminar ved Buskerud Folkehøyskole i Øvre Eiker. Arrangør var Hund i Fokus.

Kayce er opptatt av at hundene må være rolige for å kunne trene. Hun ville derfor at man skulle jobbe med betinget avslapning før man kunne begynne med andre øvelser. Ved hjelp av massasje, keep going signal (eller støttesignal) og å snakke med hunden klarte mange med hjelp fra Kayce å få selv svært stressede hunder til å roe seg ned. Kayce ba hunden om å slappe av i de forskjellige kroppsdelene, og kombinerte dette med fokus og berøringer for å skape bevissthet hos hunden om begrepene. Til og med hundens øyne ble bedt om å bli rolige, og de som satt nær ekvipasjen så dette skje. Hvem skulle tro en hund ville få et rolig blikk bare ved at man ba den om det? Jeg vil tro man må jobbe en del med SATS før man er på det nivået.

SATS baserer seg på en tettere kommunikasjon med dyret enn det de fleste av oss er vant med. Et eksempel er at man lærer hunden navn på gjenstander ved først å vise hunden gjenstanden samtidig med at vi navngir den, f.eks. ”bok”. Dette gjentar man to ganger til. Deretter gjør man det samme med en annen gjenstand, f.eks. ”flaske”. Man ber så hunden om å velge en av gjenstandene ”Vis meg bok”. Mens hunden nærmer seg riktig svar støtter vi den med keep going signalet. Ved riktig valg får den suksess-signalet. De aller fleste av hundene som prøvde seg hadde opp i mot 100% riktig på dette. Hundene skilte lett mellom diverse typer løv, gress, nøkler og andre gjenstander. Fascinerende å se!

Targeting er noe mange av oss hadde jobbet mye med før. Hundene kunne flytte snuten mot diverse gjenstander, flere kunne jobbe med labbetarget og mange bruker targettrening aktivt i hundetreningen.
Så også i SATS, ,men med SATS går man ennå litt lenger. Man lærer dyret å bevege mange flere kroppsdeler mot et target. Dette gjøres ”enkelt” ved at hunden lærer navn på de enkelte kroppsdelene samt på stedet de skal forflytte seg mot. Ved å lære at området fra skulder til hofte kalles ”side” og at veggen heter ”vegg” kan man så be hunden om å flytte ”side” til ”vegg”.
Her skilte det en del både mellom de forskjellige personene og mellom hundene. De som hadde mye treningserfaring klarte dette uten store problemer. Det var en fryd å se f.eks. Eva Bodfäldt og Carina Persson fra Sverige trene sine hunder Zakk og Pop med targeting. De fikk hundene raskt til å plassere skulder mot veggen fra flere meters hold.

SATS baserer seg på positiv forsterkning av riktig atferd. Den mest profilerte og sammenlignbare treningsmetoden må være klikkertrening.

Slik jeg ser det er dette hovedforskjellene mellom SATS og klikkertrening.

* I SATS lar man ikke hunden prøve og feile. Man forteller hunden ved hjelp av et keep going signal at den er på rett vei. Gjør den feil opphører keep going signalet. Når hunden når målet kommer suksess-signalet.
o I klikkertrening bruker vi kun suksess-signal, som er klikket.
* Hunden får kun godbit for ca. hvert tredje suksess-signal.
o I klikkertrening skal hunden belønnes etter hvert klikk.
* Man lærer hunden navn på kroppsdeler som man så kan bruke i for eksempel targettreningen. I tillegg lærer man hunden forskjellen på for eksempel opp og ned, høyre og venstre, stor og liten osv (hunden lærer altså om konsepter som størrelse, retnings med mer). Dette bruker man så i kommunikasjonen med hunden.
o I klikkertrening benytter man seg av snutetarget og labbtarget. Jeg har ikke sett annen form for targeting, men jeg kan ta feil.
* Man setter navn på atferder, gjenstander etc. med en gang. Man venter ikke til hunden har vist at den har forstått – men forutsetter at hunden vil forstå når man forteller den det.
o I klikkertrening venter man til hunden tilbyr den ferdige atferden før kommandoen settes på.

Som SATS trener må man ha tro på at hunden forstår og lærer lett, at den ønsker å samarbeide med oss – ikke bare for godbiten eller ballen – men også for gleden av å lære, av å kommunisere og samhandle. Som i all annen hundetrening er timing og å ”lese” hunden underveis viktig. I SATS vil man også i stor grad fortelle hunden på forhånd hva som kommer til å skje og hva som forventes av den. Og hvem vet, kanskje hundene virkelig kan forstå mye mer av det som skjer rundt dem enn det mange tror bare vi klarer å kommunisere det på en tydelig måte?

Et eksempel på praktisk bruk av SATS:
Litten har alltid vært engstelig hos veterinæren. Han synes personen/veterinæren er helt topp, han setter ikke pris på sprøyter og annet tull. Han har vært uheldig opp igjennom årene, og har ofte måttet fikse på ødelagte klør. Da thyroxinmangelen meldte seg ble det i tillegg årlige blodprøver.

Ting bedret seg noe etter at vi kom til vår nåværende veterinær, Trude. Hun tar seg god tid med dyrene. Hilser og prater. Viser utstyret, f.eks. srøyten, før hun bruker det. Forklarer for både hund og eier. I tillegg slipper Litten å sitte på bordet, vi får sitte sammen på gulvet. Men, selv hos Trude har jeg sittet og holdt ham forholdsvis godt fast. Uten store protester, men med noe rykking i labben og klagelyder når blodprøven tas.

Da jeg lærte om SATS fikk jeg forståelse av at det kunne være løsningen på problemene hos veterinæren. Kayce ville gjerne bli med Litten og meg, så vi bestilte time for ny blodprøve.

Kvelden før fant jeg frem en sprøyte. Satte meg ned med Litten, viste den og sa “sprøyte, D”. Tidligere hadde jeg lært ham navnet på foten hans. Jeg klemte nå på foten og sa det ville bli litt vondt – gav ham et lite klyp, Sa “vondt – D”. Gjentok med å forklare at vi ville klemme på foten, sette sprøyte og at det ville gjøre vondt. Prøvde også å legge inn tidsaspektet, altså at det ville vare noen sekunder: ddddddddD. D signaliserer at det er ferdig – dddddd er keep going signalet.
Etter at jeg hadde gjort det gikk en vennine, Anna, gjennom samme prosedyre. Litten aksepterte det hele, noe undrende tror jeg :-)

Da vi dagen etter kom til veterinæren ville Kayce at Litten skulle se på mens Jack fikk vaksine. Jack finnes ikke engstelig for slike ting, men allikevel viste og forklarte vi samtidig som vi brukte keep going signal (underveies: dddddddd) og suksess signal (ferdig: D).

Da det var Littens tur viste Trude alt utstyret (sprøyte, strikk, klemme) og satte navn på det, forklarte hva som skulle gjøres med alt sammen – mens jeg berørte punktet på labben der strikken skulle stramme og sprøyten skulle stikke samt sa ”D” for hver enkelt ting. Litten så og snuste på. Deretter tok Trude blodprøven samtidig med at hun forklarte og jeg gav ham keep going signalet (støttesignal) og suksess signalet i det hun var ferdig.

Underveis satt Litten helt rolig ved siden av meg og fulgte med. Ikke en eneste protest, hverken ved å rykke i labben eller lage lyd. Jeg holdt ham ikke fast, men holdt lett rundt ham.

Trude sa det virket som om han var så opptatt av å følge med, tenke og forstå at han glemte å bli redd.

Ups! Vi hadde glemt at også Litten skulle ha vaksine.. Ok, frem med ny sprøyte, nål og flasken med vaksinen. Trude begynte på nytt å vise og forklare. Jeg dro ham i nakkeskinnet og forklarte at det var der sprøyten skulle komme nå. Og Litten, han begynte å logre :-)
Lykkelig og fornøyd fikk han vaksinen.

11,5 år gammel, og endelig trygg hos veterinæren. Tenk at det skulle ta oss tobeinte så lang tid å lære hvordan gjøre det!

MATEN vi gir hundene våre, er den egentlig bra for dem??

Internasjonalt er det flere atferdskonsulenter som forlanger at hunder med aggresjonsproblemer skal gå bort fra tørrfor.
Tørrfor kan blant annet gi leverproblemer på enkelte hunder.
Man tror årsaken kan være den lange lagringstiden til tørrfor, samt enkelte antioksidanter i foret.
Ett av mange symptomer på problemer med leveren er atferdsproblemer.

Hva er alternativet til tørffor?

Fersk mat

• Kjøtt, fisk, grønnsaker og frukt.
• Frukt og Grønnsakene bør kokes eller moses (for bedre opptak av næringsstoffer)
• Kjøttet gis rått

Hunden kan få det samme som du spiser – så sant du har et sunt kosthold.

• Alternativt, bland ut tørrforet med kjøtt, grønnsaker etc.
• Det finnes ferdigprodusert kjøttfor til hund.

Rent personlig så vil jeg tro at hunder har godt av variert kost. En hund som alltid fores på det samme vil, tror jeg, bli mindre rustet til å takle endringer i foring og lettere bli utsatt for mage og tarmproblemer enn en som har et variert men sunt kosthold.

Selv forer jeg på en blanding av kjøtt (Norwegian Polar), moste grønnsaker og frukt samt rester fra det vi spiser. Og hundene, de elsker det :-)
Skal du legge om kosten, sett deg inn i hvilke grønnsaker hunder ikke skal ha. Som f.eks. løk. Nøtter, druer og rosiner er heller ikke bra for hunder.